Forandring fryder? (Men gjør no inni helvetes vondt)

Tusen ting jeg kunne skrevet om nå, men jeg orker ikke å starte noe sted. Masse nytt, masse skummelt, masse å tenke på, noe fint, noe trist, noe veldig vondt, og noe jeg ikke helt kan sette fingeren på. Det er bare en ting jeg kan gjøre nå, og det er å følge impulsen og satse på at jeg gjør de riktige valgene. Følge magefølelsen. Og det er forferdelig skummelt og veldig uvant. Selvfølgelig har jeg vært utsatt for vanskelige valg eller situasjoner før, men ikke noe i nærheten av det som foregår rundt meg nå. Alt det jeg kommer til å foreta meg de neste ukene kommer til å skape konsekvenser som kommer til å innvirke på livet mitt den nærmeste fremtiden, og kanskje lenger frem. Jeg vil egentlig ikke tenke noe særlig lenger frem enn til helga. Det har jeg funnet ut. Fremtiden vil se annerledes ut ettersom man forandrer seg og de rundt deg forandrer seg. Og min fremtid ser helt annerledes ut nå enn den gjorde for en kort tid tilbake. Og jeg kan rett og slett ikke tviholde på det.

"Hvis du har livet kjært..."

Jeg koker nå. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg fordi jeg er så urealistisk provosert. 

Denne dagen har vært helt fantastisk bortkastet og verdiløs. Og det er ikke pågrunn av alt annet som rakner, det er ene og alene pågrunn av det umennesket jeg var så uheldig å møte på jobb i dag. Kort og enkelt forklart: Kunde ( les: mannevondt narkis) kommer inn og skal sette inn penger på spillekortet sitt. Køen er milelang og han baner seg vei helt fram til kassa. Han begynner å skrike til meg at jeg skal forte meg, og jeg ber ham om å komme seg bakerst i køen og vente på tur som alle andre. Han kommer seg bakerst igjen og får satt inn de jævla pengene tilslutt, og så går han til spillmaskinen for å spille bort det lille han eier ( IDIOT!), og plutselig, mot sin vilje, taper han alt han satte inn, og her begynner hele min irritasjon å ta form: Det verdiløset mennesket skjønner ikke at det ikke er en feil, men at han tapte alt ( hele FEMTI kroner!) Han begynner å skrike til meg over hodene på 20 mennesker og denne gangen går han til frontalangrep med diverse skjellsord rettet mot meg fordi han mener det er min feil at han tapte og at han FORLANGER at jeg skal innfinne meg ved spillmaskinen for å hjelpe han og gå fra køen. En slik situasjon er vi egentlig opplært til å ignorere, men jeg er ikke skrudd sammen sånn. Jeg tar ikke dritt fra sånne! Ikke fra noen! Jeg klarer ikke å bare stå der mens folk slenger ufortjent dritt til meg, så jeg snakker tilbake. Det er kanskje feil av meg, men faen, jeg skal ikke jobbe der hele livet mitt. Plutselig kommer han mot meg bak kassa og skriker at han har slått kvinnfolk før og at det er noe han er jævli stolt av, og jeg tenker for meg selv: Vet du hva? Bare gjør det! Slå meg rett ned for guds skyld! Jeg gir faen. Kanskje jeg tilogmed kan tjene på det. Så, rett før han har tenkt til å lange ut kommer securitas løpende og drar han med seg bort og det siste han skriker til meg er at jeg bør revurdere å komme på jobb i morgen hvis jeg har livet kjært.

HERLIG!!

Jeg simpelthen kan ikke få nok av hverdagen min!