Nå er det ganske nøyaktig 9 måneder siden sist gang jeg blogga. Har den siste halvtimen sittet å lest gjennom det jeg brukte tre-fire(trefirre, Daniel) måneder av livet mitt på å oppleve, fordøye og sette på plass. Noen av utsagnene angrer jeg på, men de fleste står jeg fortsatt ved. Jeg har det med å bli ganske flau når jeg leser gamle ting jeg har skrevet, og jeg rødmet et par ganger i stad, men jeg synes alikevel det er "lærerikt" å se på hvordan man faktisk hadde det før. Jeg har spart på alle dagbøkene mine fra jeg begynte å skrive som liten, og en blogg er jo på en måte en dagbok, om en litt offentlig én. Og for litt over et halvt år siden hadde jeg det strengt tatt ikke helt lett. Og jeg synes ikke det er noe å være flau over, men jeg kunne alikevel spart meg for noe av det jeg gjorde og mye av det jeg sa, men gjort er gjort, og jeg vil ikke slette det. Alt som skjedde var verdt det, selv om det gikk litt fort i svingene.

På ett av de gamle innleggene mine var det en som hadde kommentert og sagt at alt kom til å ordne seg, at ting går over. Og jeg måtte virkelig smile da jeg leste det, for det stemte. Alt har ordnet seg, og ting har blitt mye bedre. Jeg kan med hånda på hjertet si at livet har blitt veldig mye bedre! Jeg tok en sjanse og fulgte instinktet og det er det beste jeg noengang kunne gjort mot meg selv. Livet smiler til den som tør å sette alt på spill.

I et av de gamle innleggene sto det at jeg var redd for at bloggen min skulle fremstå som depressiv, og ved å lese den igjen nå skjønner jeg jo at det var den. Den var fylt til randen med negative tanker og skjulte meldinger, men det var tydeligvis ting som måtte ut. Det er kanskje litt hard kost for en blogg å inneholde, men sånn ble det bare. Om ikke mennesker kan innrømme ovenfor seg selv at ting til tider kan være litt tøft går man tilslutt på veggen. Nei, da mener jeg at det er bedre å rope det ut. Ikke nødvendigvis HEI! SE PÅ MEG, JEG ER DEPPA!, men rett og slett bare sette ord på det, bli ferdig med det og få det ut av systemet. Personlig finner jeg angst og kompliserte følelser mer interessant enn sminketips og mote, men det er individuelt.

Det var ikke meningen at dette skulle bli et langt innlegg, jeg ville rett og slett bare sette et punktum i en gammel, men ikke glemt, fortid. Og til deg som skrev at alt går bra tilslutt: Du hadde rett. Det gjør som regel det, man må bare ha litt tålmodighet og is i magen, så kommer fremtiden og banker på døren før du aner det:)