But, after all, I'm finishing this song

Det sies at man alltid får smake sin egen medisin. Er det dét det heter? Å smake sin egen medisin? Eller at den som er med på leken må tåle steken. Vel, nå smaker jeg min egen medisin. Den bitre smaken av nederlag og latterliggjørelse. Den tvungene roen som følge av at jeg isolert på en fjellhytte uten eget rom og plass til å reagere sånn jeg vil. Kanskje like greit. Kanskje jeg våkner i morgen og finner ut at det var sunt, å bare legge lokk på det på den måten? At den eneste løsninga nå er å tenke at livet går videre uansett, uansett hvem du mister eller hvem som går bak ryggen din. Uansett hvor forferdelig du oppfører deg mot andre og hvem du sårer. Uansett hva som er sant eller usant. Så går det videre. Man finner en løsning. Man reiser seg opp gang på gang selv om det føles verdiløst. Som oftest klarer man det fordi det er noen du vil kjempe for. Det er noen som betyr mer enn andre. Og noen som viser seg å ikke bety noe som helst. Til disse sier jeg rett og slett bare hade. Farvel og takk for alt. Det var sikkert gøy så lenge det varte. Men andre er viktigere. Du er viktigere. Hvertfall akkurat nå. Nå er det viktig. Imorgen vet jeg ikke. Ikke du heller.