Today the sun´s on us

Jeg er svimmel og kvalm og skjelven i dag. Våkna klokka fem i dag tidlig og ble liggende våken til klokka ni og tenke. Jeg har en periode hvor det er litt enten eller. Jeg kan være veldig glad og positiv og tenke at ting egentlig er ganske spennende, eller jeg kan tenke hva faen gjør jeg nå? Hva er egentlig vitsen? Jeg tenker på Solvår som skrev en fantastisk note på facebook hvor hun "sto frem" som deprimert. Det skal jævlig mye mot til for å tørre å være ærlig mot andre, men det krever nesten enda mer å være ærlig mot seg selv. Et av de mest irriterende ordtakene jeg vet om er å "følge magefølelsen". Hva faen er magefølelsen? Når vet man om den kvalmen man føler er fysisk eller et lite psykisk hint om at noe er galt?

I stad tenkte jeg på om folk tenker at jeg har en depressiv blogg( men så kom jeg på at det sannsynligvis er maks fem personer som leser den, hvorav alle fem kjenner meg). Uansett, den er ikke ment sånn. Jeg en ganske gjennomsnittelig glad person, med noen sorte hull her og der som alle andre.

Over til noe helt annet, jeg lovte tormod (eller, det vil si, jeg avga mitt eget løfte) om at jeg skulle skrive om hammerpantsene hans. Og det skal jeg gjøre nå, uten å pynte på sannheten: De buksene er UTEN TVIL det styggeste, mest frastøtende som noensinne er produsert! Alle, bortsett fra meg, synes det hysterisk morsomt når tormod har de på, noe jeg ikke kan fatte og begripe, iogmed at jeg synes de får han til se ut som en 40 år gammel avdanka hippi som planlegger en barnevoldtekt. Fyfaen. De er så stygge! Hvis jeg noen gang får sjansen skal jeg brenne de, noe jeg ikke kommer til å gjøre fordi da hadde tormod blitt snurt og sint på meg.

Ok, jeg vet at det er nyttesløst å be om en respons, men here goes: død over hammerpants, ja eller nei? Og når vet man om man har omgangssyke eller "magefølelse"?

ready, steady, go!

Jeg er i et merkelig godt humør i dag. Har nettopp vasket hele leiligheten mens jeg hørte på sophie ellis bextor. Kom til skade for å ødelegge døra da en ølkork satte seg fast i støvsugeren, og jeg i min desperasjon begynte å slå røret mot døra i håp om at korken skulle dette ut. Jeg prøvde alt! jeg kutta meg mellom fingrene fordi jeg prøvde å klore den ut med neglen, den satt akkurat sånn at jeg ikke fikk helt tak. Jeg prøvde tilogmed å dirke opp låsen til boden vår for å få ut verktøyet(tormod har nøkkelen) men neida! Ingen ting gikk! Jeg holdt på å gi opp og kjente at jeg ble mer og mer furt, så i et siste forsøk prøvde jeg å få den ut med saksa( som jeg hadde tenkt på helt i begynnelsen, men avskrev det som verdiløst fordi saksa MÅTTE da være for kort?) og selvfølgelig passet saksa som hånd i hanske. Så etter 20 minutter med iherdig slåing, kutting og frustrasjon gikk altså det jeg hadde avskrevet som håpeløst til å begynne med. Men hey, er det ikke sånn det alltid er? Man prøver alt for hardt når det enkleste er å følge instinktet. 

Jeg skal bare jobbe en time i dag:) Bestemte meg for at jeg fortjener litt fri, pluss at jeg vil være med amund i kveld, så jeg har god samvittighet. Begynner å stresse litt med å finne ut hvordan jeg skal søke skole til neste år. Tror jeg må sette i gang snart. 

Jeg tror den dagen her har potensiale:)

I´ve got no excuse

Igår så jeg Revolutionary road med mamma. 

Jeg tror det er den tristeste filmen jeg har sett.

Jeg har alltid vært veldig lettrørt, men denne filmen

sitter i meg ennå. Da jeg kom hjem lurte tormod på

hvorfor jeg var så lei meg, og først forklarte jeg at 

jeg egentlig ikke visste helt, men så gikk det opp

for meg at jeg fortsatt var lei meg pågrunn av filmen.

Da begynte tormod å le. Ikke sånn slemt le, men

le fordi han syntes det var søtt å bli så lei seg av en 

film. Han trodde visst det hadde skjedd noe han. 

"We don´t forget the truth. We only get better at lying"

Gårsdagen jah.

Mhm. Gårsdagen.
Jeg holdt på å le meg til døde i stad da jeg kom på alt som skjedde.
Jeg lo både fordi det faktisk var oppriktig morsomt, men også av ren frustrasjon over situasjoner som jeg klarer å få meg selv inn i. Det hele startet med en invitasjon til fest på fetsund. Jeg hadde egentlig billett til slagsmålsklubben, men valgte festund. Ja. Jeg er fullstendig klar over det. Det er nesten til å gråte av. Men min nyoppståtte tiltrekning mot det som er utenfor bygrensen overtok, og jeg fulgte mine lyster. Jeg begynte festlighetene med å drikke to øl på cafè med the remlovs, amund, silje og nicole, noe som var en verdig start! Senere møtte jeg Tine og Dag på peppes, hvor de var söte og ga med litt av pizzaen sin. Så dro vi til det eminente fetsund og kvelden startet. Festen var hos marie, som er veldig søt og snill som lot Tine ta med en venn. Feil venn mon tro?
Det som så skjedde er noe som har begynt å skje litt for ofte i det siste. Jeg fikk fiender. Så til de grader. For å formulere meg fint: halvparten av gjestene falt ikke i smak hos meg. Enkelt og greit. Spesielt musikksmaken, mangelen på smil, festhumør fra graven og HERMING etter meg gjorde meg LITT provosert. Jeg var som var så søt og hyggelig og hilste på alle, dette var altså takka. Herming. GIDD! Helt greit at dere sitter der i hjørnet og nipper til cideren deres og diskuterer linkin park og spiseforstyrrelser, men IKKE ØDELEGG FOR MEG! Jeg hadde et lite håp om at reddende engler fra sørumsand skulle dukke opp, men skjebnen ville det annerledes. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen, og høydepunktet den kvelden var vel da jeg sneik meg bort til pcn, satte på britney VELDIG HØYT og ropte "DENNE ER TIL DERE"! Det var nok badass innstillingen min som fortsatt satt igjen etter å ha hørt på soundtracket til boondock saints gjentatte ganger. Jeg følte meg hvertfall såpass kul at jeg brukte hele resten av kvelden til å ta igjen.

Herregud.

Kneet mitt er hovent og vondt og smertestillende kan ikke hjelpe meg nå.

Men det var verdt det.

Terminal velocity

Jess. Da var den skrekkelige gårsdagen delvis glemt som følge av fortrengelse, og jeg er klar til å begynne på nytt!

Det er det eneste nyttårsforsettet jeg har i år: samme hva som skjer, samme hvor stor smell jeg går på eller hvor håpeløst jeg føler at det er, I WILL NEVER SURRENDER!  Okej ,det var litt teit formulert, men sagt veldig kort; jeg har bestemt meg for å gi mer faen. Jeg er lei av å overdrive, nøle og revurdere. Nå har jeg bestemt meg for å leve litt. 

Fader, jeg føler meg jævli tøff i trynet i dag. Jeg har lyst til å slåss, men jeg nøyer meg, for now, med å se boondock saints.

Hvor skal jeg begynne? Denne dagen har bestått av veldig mange tanker og følelser. På et register fra 1 til 10 hvor 10 er kjempe positiv og 1 er et sort og jævlig hull så har jeg vært der, på begge sider...

Da jeg våkna var jeg egentlig ganske trist på grunn av noe jeg og Tormod snakket om i går. Hvordan blir fremtiden? Tormod vil flytte til L.A. Det vil ikke jeg. Og hva gjør vi da? Hvis jeg hadde vært en god kjærste hadde jeg blitt med, funnet meg noe å studere og gjøre der og støttet tormods drøm om å bli manusforfatter. Men det kommer jeg ikke til. Jeg kommer ikke til å flytte dit eller vurdere det. Jeg har rett og slett ingen ting der å gjøre. Gjør dette meg til en dårlig kjærste? Er jeg egoistisk? Jeg føler meg sånn, og jeg blir sliten av å tenke på en usikker fremtid. Hvor langt går man for kjærligheten er vel egentlig det riktige, dog cheezy, spørsmålet her. Og klarer man isåfall et avstandsforhold? Det er ikke mange forhold som overlever det....

Med dette i tankene startet dagen heller dårlig. Men så gikk det litt tid, jeg tenkte over det og kom fram til at det ordner seg! Det gjør det! Det går bra tilslutt. Resten av dagen bestod av den vanlige mengden kunder og å observere disse. Noen ganger er det enkelte jeg ikke glemmer så lett. Sånn som i dag. En av stamkundene våre, en lokal eksnarkoman, kom som vanlig innom og skulle som vanlig ha ti prince, en stor kaffe og en sjokoldebolle, men i tillegg trengte han hjelp til å registrere et nytt simkort. De andre som jobber der ville avfeid det og sagt at han må få hjelp et annet sted "det er ikke vår oppgave", men jeg tok meg tid til det. Og tid tok det, men det var hyggelig å prate og det var hyggelig å hjelpe. Men det som gjorde inntrykk i denne historien er at han var så takknemlig etterpå at han ga meg en helt spontan klem. Han klarte nesten ikke å slutte å fortelle meg hvor mye han satte pris på hjelpen og praten, og det fikk meg til å bli sentimental og tenke at han sikkert er vant til å bli avskrevet og sett ned på. 

Og det igjen fikk meg til å tenke på noe annet som gjør meg trist og sint og frustrert samtidig. Og det er følelsen av å bli glemt og ikke inkludert uten at jeg vil gå nærmere inn på det her, men sånn har jeg følt det litt i det siste. Det kan såre veldig å ikke bli invitert, selv om noen kanskje oppfatter meg som litt tilbaketrukket noen ganger. 

Og så ledet denne tankerekken til en ny tanke: personer jeg veldig gjerne skulle tilbragt mer alenetid med. Personer jeg beundrer og liker, men som omstendighetene vil ha det til at jeg ikke får vært med. 

Jaja. Ikke noe å gjøre med det nå. Iallefall ikke akkurat nå. Kanskje senere, kanskje aldri.

peace out.

with heart on fire, I reach out to you tonight

There´s something in the air tonight

A feeling that you have that could change your life

There´s something burning up inside

I reach out to you and our hearts collide

With hearts on fire I reach out to you tonight

With hearts on fire I reach out to you tonight

I´ve been searching for a love alive

Drowning in the silence as we walk the night

Your hand is out and brushes mine

A moment that is frozen as we hang in time

With hearts on fire I reach out to you tonight

With hearts on fire I reach out to you tonight...

på en snurrr med amund!

Det var da vi ankom Nohans Ark! Det var staselig! Jeg, Amund, sjekket opp bartenderen og Hege løp og tissa etter en rekke øl! Øl ene var gode til vi fant ut at bartenderen tilbudte oss sex on the beach! hoihoi, hiv og aids. jEG SIGNERTE på barntenderens lille snipp fordi jeg var filmskuespiller. stas. eller, sømmelig eller hva faen celin pleide å si... vEL, etterpå var vi innom rema 1000 der tormod har fått resverejobb pga konkurs og hege plumpet i en lekasje ved frysedisken, det var stas og jeg snubla i en utendling som handla grønnsaker. det var ikke såå stas. @For en kveld<2 nydelig! love hege vikus!

Take a load of me

Sitter å hører på en sang som heter the weight. Det synes jeg passer ganske bra nå. Føler at noe tungt hviler over meg nå for tiden. For det første er det alt for store regninger og alt for lite penger som er hovedproblemet. Det kan høres veldig dramatisk ut, og jeg har en tendens til å overdimensjonere problemer. Det er ikke noe uoverkommelig, det kommer ikke tilå ruinere oss, men det er frustrerende! Det er stressende å snu og vende på hver krone for å få det til å gå rundt en månede. Det er egentlig min egen feil at det har blitt sånn. Tok meg en uke fri i jula, og de manglende pengene svir nå. Men når jeg ser tilbake på det var det virkelig verdt det. Denne jula var fantastisk! Beste uka jeg har hatt på lenge. Alt har sin pris og nå betaler jeg altså min.

Vi gjør vårt beste for å spare strøm nå, derfor sitter jeg nå innpakket i dyne og ullundertøy og puster frostrøyk i min egen leilighet. 

Jeg gleder meg til høsten fordi, jeg trodde aldri jeg skulle si dette, begynner å glede meg til å begynne på skole igjen! Og jeg gleder meg til noe nytt og uvant. Jeg er ganske klar for å flytte til et billigere sted, og rett å slett til å flytte fra oslo. Jeg vet tormod kommer til å vri seg i stolen når han leser dette, men jeg trives på landet! Der, nå er det sagt. Det skulle ingen tro om meg hva? Jeg som alltid har påstått at jeg er et bymenneske. Nå har jeg funnet ut det om meg selv. Jeg liker landet. Jeg liker det samholdet man føler der. 

Jeg har funnet ut noe annet også, som man heller ikke skulle trodd om meg. Jeg har en visjon om at det må være gøy å være trailersjåfør i USA. Tenk det, å kjøre rundt landet der, bare deg og musikk og en laaang vei og masse å se! Det perfekte hadde jo selvfølgelig vært å ha så mye penger at du har råd til å ta et år som du bruker på en eneste lang roadtrip gjennom hele USA. Da skulle jeg besøkt alle steder fra iowa til montauk til maine. Jeg skulle dratt på twin peaks festival og mardi gras og ligget i telt i alaska, dratt en tur innom canada, dratt til indianerreservatene og kjørt route 66. Jeg skulle spist på shabby diners og slått av en prat med barmannen ved de bruneste pubbene. Jeg skulle ligget på moteller og utforsket gamle texas chainsaw gårder. Og tormod skulle vært der med meg hele tiden.

<3

Skjebnens ironi

Enkelte ting er bedre glemt. Jeg har så lett for å henge meg opp i tanker som ikke gir slipp. Uansett hvor uaktuelt eller urealistisk det er klarer jeg ikke å fokusere på de "riktige" tingene. Jeg prøver hele tiden å minne meg selv på min egen virkelighet og at man ikke alltid kan få både i pose og sekk. Problemet nå for tiden er at jeg føler at jeg har så mye ugjort. Det er egentlig ingen vits i å utbrodere hva jeg gjerne skulle opplevd her fordi det gjelder så mangt og er vanskelig å forklare. Essensen er bare rett og slett det at jeg trenger noe nytt! Jeg trenger å se ting fra et annet perspektiv og oppleve noe som er helt fremmed for meg. Det ironiske er at dette "nye" også hadde blitt gammelt og oppbrukt etterhvert. Det er meg. Jeg går lei. Også savner jeg det igjen. Og igjen. Og når jeg først opplever noe nytt vil jeg bare savne det gamle. Altså har jeg kommet til den konklusjonen at enkelte ting er bedre glemt. Og tro meg, jeg prøver.

Jeg og Tormod har vært sammen i ett år og 11 måneder i dag<3 

Tormod betyr alt for meg. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært eller hva jeg hadde gjort i dag hadde det ikke vært for han. 

Clementine: Joely?

Joel: Yeah Tangerine?

Clementine: Am I ugly?

Joel: Uh uh.

Clementine: When I was a kid, I thought I was. I can´t believe I´m crying already. Sometimes

I think people don´t understand how lonely it is to be a kid, like you don´t matter. So, I´m eight, and I have these toys, these dolls. My favorite is this ugly girl who I call Clementine, and I keep yelling at her, "You can´t be ugly! Be pretty!" It´s weird, like if I can transform her, I would magically change, too.

Joel: ( kisses Clementine) You´re pretty.

Clementine: Joely, don´t ever leave me.

Joel: You´re pretty...you´re pretty...you´re pretty...

Erre muli?

soundtrack: virgin suicide soundtrack/ air.

Det passer så veldig dårlig at det snør ute nå. Jeg hadde begynt å få en fornemmelse av vår, men så våkner jeg opp og det er plutselig to centimeter snø. Jeg savner vår og sommer så sinnsykt. Sommeren 2008 var puuurfect.

Jeg er litt trist i dag. Thea drar fra meg....hun flytter til københavn og er på vei akkurat nå...og jeg føler at jeg ikke fikk sagt ordentlig hade. Det var sweet når vi hadde surpriseparty for henne da. Hun er et av de søteste, beste menneskene jeg vet om, og sannsynligvis den personen som har fått meg til å le flest ganger. Jeg er glad i thea<3

Ble overrasket med tequila i går. Kom fra jobben kvart over elleve og finner tormod, vegard og daniel på god vei. Så hvorfor ikke bli med tenkte jeg. Og det var egentlig ganske koselig bortsett fra når daniel begynte å klore meg med sine groteske negler. Har fortsatt merker på ryggen i dag! Tormod også, han har røde merker nedover armene. Så bestemte de seg for å dra ut, noe jeg ikke ble med på. Istedet bestemte jeg meg for å plage random mennesker med litt diverse meldinger og koselige utsagn. Egentlig ganske greit iogmed at jeg fortsatt hadde litt selvbeherskelse i behold og  valgte mine ord med omhu. Tror jeg. 

Jeg burde egentlig vært ute å søke ny jobb. Føler meg veldig klar for noe nytt nå, på alle fronter egentlig. Jeg er såå letta fordi jeg endelig har funnet ut av hva jeg skal neste år! Det blir altså et år med kunsthistorie for å skrape sammen de siste poengene jeg trenger (og fordi jeg synes det virker interessant selvfølgelig), og så blir det dyrepleierutdannelse. Er egentlig vetrinær som alltid har vært drømmen, men jeg har innsett at jeg ikke har så veldig lyst til å ta opp fag som for meg var helt umulig å forstå seg på. Og dessuten, som dyrepleier gjør du nesten alt det en vetrinær gjør, bortsett fra operasjoner, så jeg synes det er en god deal.

Er litt irritert fordi alle maser om at jeg burde bli fotograf og burde satse mer. Ja, jeg hadde en periode hvor det føltes riktig og hvor kreativiteten kom av seg selv, men ting varer ikke evig, ei heller interesser. Det er mitt hovedproblem og dårlige kvalitet nr. 1 : Jeg er uhyre ubesluttom og mister fort interessen. Og jeg savner virkelig å ta bilder! Jeg savner følelsen av å få til noe og vite at du gjør det riktig. For jeg gjorde det, jeg gjorde mye riktig når jeg hadde inspirasjon. 

Over til noe annet: Tine! My lost love. Herregud så glad jeg er for at vi møttes og snakket og fant hverandre igjen! Tine er et sånt menneske som alltid kommer til å være i livet mitt, og som alltid har vært der. I den siste tiden har vi sklidd bare lenger og lenger fra hverandre, men nå bestemte vi oss for å ta saken i egne hender! Begge har vært så opptatt med kjærste og jobb og sitt eget liv at vi har glemt hverandre og misforstått den andre. Men nå føler jeg at vi er på rett vei. Det er den beste følelsen å sitte på en café og fortelle hverandre hemmeligheter som man ikke har sagt til noen og fnise og bare være seg selv<3

 

Til sist vil jeg bare si: Olympia!

peace out.

Hm. Blogg?

Ok. Here I go. 

Sjokk at jeg begynner med dette lengeee etter alle andre...

og sikkert kommer til å synes at det er gøy lenge etter at 

alle er lei. Jess.

Hva snakker man om? Jeg kan snakke om å bo i oslo. 

Hvorfor synes alle at byen er så fantastisk? Jeg har fått 

et litt annet syn på ting etter at jeg flyttet til grünerløkka.

Grunnen til at jeg kom på å skrive om hvordan det er å bo

her er rett og slett fordi jeg hørte en av de satans sirenene igjen.

DE SLUTTER ALDRI!!

Ok, Hege har en god dag, alt er koselig, men hva skjer? Politifakkingsrazzia

i nabobygården! Hege er på jobb, tenker fraværende på alt det 

bra som skjedde i helga, men oj, er det en overdose jeg ser der ute?

javisst! Hege går hjem fra jobb, hører på favorittsangen, hmm...den 

mannen der har fulgt etter meg litt suspekt lenge nå..?

OKEJ. JEG ER NEGATIV!

Men jeg har bittelitt hjemlengsel, eller egentlig ikke, jeg vil

jo ikke bo i rælingen heller....Jeg savner bare litt ro. Og 

uhøytidlige mennesker. Og oliver. Og skog. Rett og slett.

Og de vidunderlige menneskene som holder til et stykke fra byen.....<3