Skjebnens ironi

Enkelte ting er bedre glemt. Jeg har så lett for å henge meg opp i tanker som ikke gir slipp. Uansett hvor uaktuelt eller urealistisk det er klarer jeg ikke å fokusere på de "riktige" tingene. Jeg prøver hele tiden å minne meg selv på min egen virkelighet og at man ikke alltid kan få både i pose og sekk. Problemet nå for tiden er at jeg føler at jeg har så mye ugjort. Det er egentlig ingen vits i å utbrodere hva jeg gjerne skulle opplevd her fordi det gjelder så mangt og er vanskelig å forklare. Essensen er bare rett og slett det at jeg trenger noe nytt! Jeg trenger å se ting fra et annet perspektiv og oppleve noe som er helt fremmed for meg. Det ironiske er at dette "nye" også hadde blitt gammelt og oppbrukt etterhvert. Det er meg. Jeg går lei. Også savner jeg det igjen. Og igjen. Og når jeg først opplever noe nytt vil jeg bare savne det gamle. Altså har jeg kommet til den konklusjonen at enkelte ting er bedre glemt. Og tro meg, jeg prøver.

Jeg og Tormod har vært sammen i ett år og 11 måneder i dag<3 

Tormod betyr alt for meg. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært eller hva jeg hadde gjort i dag hadde det ikke vært for han. 

Clementine: Joely?

Joel: Yeah Tangerine?

Clementine: Am I ugly?

Joel: Uh uh.

Clementine: When I was a kid, I thought I was. I can´t believe I´m crying already. Sometimes

I think people don´t understand how lonely it is to be a kid, like you don´t matter. So, I´m eight, and I have these toys, these dolls. My favorite is this ugly girl who I call Clementine, and I keep yelling at her, "You can´t be ugly! Be pretty!" It´s weird, like if I can transform her, I would magically change, too.

Joel: ( kisses Clementine) You´re pretty.

Clementine: Joely, don´t ever leave me.

Joel: You´re pretty...you´re pretty...you´re pretty...