Gårsdagen jah.

Mhm. Gårsdagen.
Jeg holdt på å le meg til døde i stad da jeg kom på alt som skjedde.
Jeg lo både fordi det faktisk var oppriktig morsomt, men også av ren frustrasjon over situasjoner som jeg klarer å få meg selv inn i. Det hele startet med en invitasjon til fest på fetsund. Jeg hadde egentlig billett til slagsmålsklubben, men valgte festund. Ja. Jeg er fullstendig klar over det. Det er nesten til å gråte av. Men min nyoppståtte tiltrekning mot det som er utenfor bygrensen overtok, og jeg fulgte mine lyster. Jeg begynte festlighetene med å drikke to øl på cafè med the remlovs, amund, silje og nicole, noe som var en verdig start! Senere møtte jeg Tine og Dag på peppes, hvor de var söte og ga med litt av pizzaen sin. Så dro vi til det eminente fetsund og kvelden startet. Festen var hos marie, som er veldig søt og snill som lot Tine ta med en venn. Feil venn mon tro?
Det som så skjedde er noe som har begynt å skje litt for ofte i det siste. Jeg fikk fiender. Så til de grader. For å formulere meg fint: halvparten av gjestene falt ikke i smak hos meg. Enkelt og greit. Spesielt musikksmaken, mangelen på smil, festhumør fra graven og HERMING etter meg gjorde meg LITT provosert. Jeg var som var så søt og hyggelig og hilste på alle, dette var altså takka. Herming. GIDD! Helt greit at dere sitter der i hjørnet og nipper til cideren deres og diskuterer linkin park og spiseforstyrrelser, men IKKE ØDELEGG FOR MEG! Jeg hadde et lite håp om at reddende engler fra sørumsand skulle dukke opp, men skjebnen ville det annerledes. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen, og høydepunktet den kvelden var vel da jeg sneik meg bort til pcn, satte på britney VELDIG HØYT og ropte "DENNE ER TIL DERE"! Det var nok badass innstillingen min som fortsatt satt igjen etter å ha hørt på soundtracket til boondock saints gjentatte ganger. Jeg følte meg hvertfall såpass kul at jeg brukte hele resten av kvelden til å ta igjen.

Herregud.

Kneet mitt er hovent og vondt og smertestillende kan ikke hjelpe meg nå.

Men det var verdt det.