Hvor skal jeg begynne? Denne dagen har bestått av veldig mange tanker og følelser. På et register fra 1 til 10 hvor 10 er kjempe positiv og 1 er et sort og jævlig hull så har jeg vært der, på begge sider...

Da jeg våkna var jeg egentlig ganske trist på grunn av noe jeg og Tormod snakket om i går. Hvordan blir fremtiden? Tormod vil flytte til L.A. Det vil ikke jeg. Og hva gjør vi da? Hvis jeg hadde vært en god kjærste hadde jeg blitt med, funnet meg noe å studere og gjøre der og støttet tormods drøm om å bli manusforfatter. Men det kommer jeg ikke til. Jeg kommer ikke til å flytte dit eller vurdere det. Jeg har rett og slett ingen ting der å gjøre. Gjør dette meg til en dårlig kjærste? Er jeg egoistisk? Jeg føler meg sånn, og jeg blir sliten av å tenke på en usikker fremtid. Hvor langt går man for kjærligheten er vel egentlig det riktige, dog cheezy, spørsmålet her. Og klarer man isåfall et avstandsforhold? Det er ikke mange forhold som overlever det....

Med dette i tankene startet dagen heller dårlig. Men så gikk det litt tid, jeg tenkte over det og kom fram til at det ordner seg! Det gjør det! Det går bra tilslutt. Resten av dagen bestod av den vanlige mengden kunder og å observere disse. Noen ganger er det enkelte jeg ikke glemmer så lett. Sånn som i dag. En av stamkundene våre, en lokal eksnarkoman, kom som vanlig innom og skulle som vanlig ha ti prince, en stor kaffe og en sjokoldebolle, men i tillegg trengte han hjelp til å registrere et nytt simkort. De andre som jobber der ville avfeid det og sagt at han må få hjelp et annet sted "det er ikke vår oppgave", men jeg tok meg tid til det. Og tid tok det, men det var hyggelig å prate og det var hyggelig å hjelpe. Men det som gjorde inntrykk i denne historien er at han var så takknemlig etterpå at han ga meg en helt spontan klem. Han klarte nesten ikke å slutte å fortelle meg hvor mye han satte pris på hjelpen og praten, og det fikk meg til å bli sentimental og tenke at han sikkert er vant til å bli avskrevet og sett ned på. 

Og det igjen fikk meg til å tenke på noe annet som gjør meg trist og sint og frustrert samtidig. Og det er følelsen av å bli glemt og ikke inkludert uten at jeg vil gå nærmere inn på det her, men sånn har jeg følt det litt i det siste. Det kan såre veldig å ikke bli invitert, selv om noen kanskje oppfatter meg som litt tilbaketrukket noen ganger. 

Og så ledet denne tankerekken til en ny tanke: personer jeg veldig gjerne skulle tilbragt mer alenetid med. Personer jeg beundrer og liker, men som omstendighetene vil ha det til at jeg ikke får vært med. 

Jaja. Ikke noe å gjøre med det nå. Iallefall ikke akkurat nå. Kanskje senere, kanskje aldri.

peace out.