Today the sun´s on us

Jeg er svimmel og kvalm og skjelven i dag. Våkna klokka fem i dag tidlig og ble liggende våken til klokka ni og tenke. Jeg har en periode hvor det er litt enten eller. Jeg kan være veldig glad og positiv og tenke at ting egentlig er ganske spennende, eller jeg kan tenke hva faen gjør jeg nå? Hva er egentlig vitsen? Jeg tenker på Solvår som skrev en fantastisk note på facebook hvor hun "sto frem" som deprimert. Det skal jævlig mye mot til for å tørre å være ærlig mot andre, men det krever nesten enda mer å være ærlig mot seg selv. Et av de mest irriterende ordtakene jeg vet om er å "følge magefølelsen". Hva faen er magefølelsen? Når vet man om den kvalmen man føler er fysisk eller et lite psykisk hint om at noe er galt?

I stad tenkte jeg på om folk tenker at jeg har en depressiv blogg( men så kom jeg på at det sannsynligvis er maks fem personer som leser den, hvorav alle fem kjenner meg). Uansett, den er ikke ment sånn. Jeg en ganske gjennomsnittelig glad person, med noen sorte hull her og der som alle andre.

Over til noe helt annet, jeg lovte tormod (eller, det vil si, jeg avga mitt eget løfte) om at jeg skulle skrive om hammerpantsene hans. Og det skal jeg gjøre nå, uten å pynte på sannheten: De buksene er UTEN TVIL det styggeste, mest frastøtende som noensinne er produsert! Alle, bortsett fra meg, synes det hysterisk morsomt når tormod har de på, noe jeg ikke kan fatte og begripe, iogmed at jeg synes de får han til se ut som en 40 år gammel avdanka hippi som planlegger en barnevoldtekt. Fyfaen. De er så stygge! Hvis jeg noen gang får sjansen skal jeg brenne de, noe jeg ikke kommer til å gjøre fordi da hadde tormod blitt snurt og sint på meg.

Ok, jeg vet at det er nyttesløst å be om en respons, men here goes: død over hammerpants, ja eller nei? Og når vet man om man har omgangssyke eller "magefølelse"?